 |
| SKOG OG FJELL I SPEILET |
ALENE
Fordi vi er alene
Tror vi på graven
Og de hellige.
Vi er avkledd, vingeklippet,
Og frosne til beinet,
Og gjemmer oss bak stengte
dører.
Vi har ikke venner.
Men englene vet om oss,
Og Gud i det høye.
Alene med bøker,
Og gamle bilder på veggen.
Det er fredag før jul.
Vi fornemmer jag etter
rikdom.
Og fordi vi er alene,
Kan vi bare gi oss selv.
STEMMEN
Solen skinner meg hjem,
Og regnet og vinden jager.
Noe er det som drar.
Jeg hører stemmer av forlatte
barn.
Regnet gråter, og jeg gråter
På veien til forrådskammeret.
Hva har vi å gi?
Hvilken forbindelse er det
mellom oss?
Jeg ser skyer driver opp av
havet.
Tiden rulles inn i hast,
Og fiskerne drar båten på
land.
En orkan er i anmarsj.
Natten blir en søvnløs natt.
Jeg tenker på alle der ute
Som ikke har forsikringen i
orden.
STORM
Den verste stormen feier over
byga nå.
I går natt gikk en båt på
grunn.
I morgen går en hvitkledd
brud
Inn i kirkerommet.
Stormen bryter vei over alt
Hvor menneskene har sine
skjul.
I fremtiden vil stormen rase,
Og folk vil leve fra hånd til
munn.
Her nytter det ikke å
testamentere
Gull eller eiendom.
Stormen kjenner ingen
grenser.
Om landskapet blør, vil
stormen bryte
Låste dører, og bringe ulykke
På veier og torg.
På havet går bølgene som høye
tårn,
Og bryter som kjemper mot
land,
Til risen har nådd sitt mål.
BYEN
En gang gikk jentene til
byen,
Og ble der for bestandig.
Og byen vokste med høye hus.
Og hellige bøker ble spredd
Til forvirring, og
oppreisning for mange.
Bak byens gitter er en
fabrikk.
Jentene jobbet der til de
sovnet,
Og våknet til en ny
arbeidsdag.
Gjennom mange år har jorden
lidd
Av uverdige ledere.
Byen smelter sammen i lys og
aske.
Det brenner i drømmestigen.
Jentene trodde på rikdom, og
ble slaver
I en nådeløs verden.
Sigve Lauvaas
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar